Arbeidsplassen betyr mer enn vi tror

God støtte er avgjørende etter brå og uventet død. Arbeidsplassen er for mange den viktigste arenaen utenfor familien. Hvordan ledere og kolleger møter den som sørger, kan dermed få stor betydning – både for sorgprosessen og veien tilbake til jobb.

Av Vibeke Helsør

Nina er mellomleder og 45 år. Hun startet i firmaet for to år siden og er raskt blitt en avholdt leder som de ansatte opplever som god og omsorgsfull. Nina har to døtre på 9 og 15 år. Så omkommer plutselig den eldste i en sykkelulykke.

Noen ganger endres livet i løpet av sekunder. Å miste en av sine nærmeste i uventet eller brå død følges ofte av en langvarig og krevende sorgprosess. I slike kriser trenger vi virkelig flokken vår. Ofte vektlegges støtten fra venner og familie, men forskning viser at arbeidsplassen også spiller en avgjørende rolle for håndtering av tapet og videre tilknytning til jobb.

Ta raskt kontakt og lag rammer

Selv om beredskapsplaner for slike situasjoner er på plass, er disse sjelden i bruk. Dermed mangler både den som mottar og de som skal gi støtte «autopiloten». Da melder usikkerheten seg, og arbeidsgiver kan i verste fall bli passiv.

Ninas leder reagerte med sjokk og vantro da hun fikk beskjeden. Det kjentes godt å kunne lene seg på et par kolleger og HR når hun tok de første stegene.

Ved å ta raskt kontakt viser lederen at arbeidsplassen bryr seg, anerkjenner tapet og innvirkningen det har. En arbeidsgiver kan særlig bidra med konkret informasjon og praktisk hjelp i det som er en kaotisk situasjon for den kriserammede. Avklar behov for fri og permisjon, og gi informasjon om rettigheter og plikter. Avtal når dere skal snakkes igjen. Spør om hva arbeidsgiver kan fortelle til kollegene og hvordan kollegene kan ta kontakt. Den rammede har ofte ikke selv kapasitet til å svare på sms-er eller e-poster.

Leder ringte Nina samme dag hun fikk vite om dødsfallet. Hun sa hun var trist over det som hadde skjedd og lovte at arbeidsgiver ville ta fullt ansvar for hennes oppgaver fremover. Nina fortalte at hun ble ivaretatt av familien og hadde kontakt med kommunens kriseteam. Hun sa det var ok at leder informerte kollegene og at kolleger som ønsket, kunne sende henne hilsener. De to avtalte at leder skulle ringe tilbake neste dag.

Kollegaer kan bidra

Fra egen praksis vet vi at også kolleger kan bli sterkt berørt. Det er viktig at arbeidsgiver anerkjenner at ansatte kan reagere forskjellig. Leder setter tonen for hvordan kollegafellesskapet møter den rammede. Arbeidsplassen er for mange det viktigste møtestedet med samfunnet utenfor familien, og dermed en nøkkelarena for sosial støtte. Det kan derfor være avgjørende for håndtering av tapet hvordan man blir møtt på arbeidsplassen.

Leder samlet raskt kollegaene til Nina. De fikk vite hva som hadde skjedd og fikk stille spørsmål. Etter møtet var det mange som hadde behov for å snakke sammen.

Arbeidsgiver skaper trygghet hos kolleger ved å informere om hva ledelsen gjør overfor den som har mistet. Det kan være nyttig å koordinere oppfølgingen, som for eksempel hvem som deltar i begravelsen. Kollegaer som har den næreste relasjonen til den som er rammet, kan kanskje ta et ansvar for at kollegene samordner seg noe – «hvem gjør hva?» Slik kan man unngå at den kriserammede først føler seg overveldet og senere glemt. De fleste ansatte setter pris på konkrete råd om hvordan de kan ta kontakt og vise støtte den første tiden.

Det er også viktig å sørge for å avklare hvem som overtar arbeidsoppgavene til den ansatte som er borte og følge opp de som får nye ansvarsområder.

Tilbake på arbeidsplassen for første gang

Nina og leder hadde tett kontakt de første ukene etter dødsfallet mens Nina var 100% sykemeldt. Leder kom hjem til Nina, og de snakket på telefon. I den første fasen la leder merke til at Nina hadde behov for å si de samme tingene om og om igjen, og leders rolle var å lytte og anerkjenne. Etter hvert ble det naturlig at leder også delte noe om hva som skjedde på arbeidsplassen slik at Nina kunne kjenne seg inkludert selv om hun ikke var til stede.

Mens noen etterlatte ved brå og uventet død er ute av arbeidslivet i ukene rundt begravelsen, har mange behov for lengre eller gjentatte avbrekk fra arbeidet. Kognitiv funksjon kan være svekket og søvnvansker er vanlig. Selv enkle hverdagslige oppgaver kan bli vanskelige. Det tar tid å fordøye det som har skjedd, og det kan være krevende å kombinere de sterke følelsene med jobb.

Nina og hennes leder snakket tidlig om hva som kunne gjøre det mulig å komme noe tilbake på jobb. De ble enige om at første steg var å komme på besøk. For Nina var det krevende bare å skulle ut av huset, og hun var redd for hvordan hun kom til å reagere på å møte kollegene. Leder oppfordret Nina til å fortelle de andre hva hun hadde erfart var viktig støtte i den første tiden og hva hun hadde behov for når hun kom tilbake.

Mange etterlatte opplever stor lettelse ved å møte kollegene igjen så tidlig som mulig, og det kan gjøre det lettere å holde kontakten med arbeidsplassen. Forskning viser at de som klarer å være åpne og dele hva de har opplevd og hvordan de ønsker å bli møtt, også er de som opplever å få mest hjelp og forståelse fra sine kolleger.

Informer de nærmeste kollegene til den som er rammet om når han eller hun kommer innom på jobb, slik at de kan være til stede. Erfaringen er at en del er usikre i det første møtet. Vanlige spørsmål kan for eksempel være om det er jeg eller den rammede som skal begynne å snakke om det som har skjedd, kan jeg smile når vi møtes og kan jeg bruke avdødes navn?

Tilrettelegging for retur til jobb

Å gradvis nærme seg jobb kan bidra til struktur og normalitet i hverdagen og opplevelsen av å høre til i et sosialt fellesskap. Arbeidsgiver kan spille en viktig rolle i å hjelpe og trygge den ansatte på veien tilbake. For noen kan arbeidsoppgaver også gi nødvendige pauser fra sorgen og styrke opplevelsen av mestring i en krevende tid. Samtidig er det avgjørende at den som sørger, opplever at det er rom for sorgreaksjoner på jobb. Når det er aksept for at enkelte dager er tyngre enn andre, kan terskelen for å vende tilbake bli lavere.

Mennesker som er i sorg, ønsker å jobbe og bidra, men er ofte usikre på egen kapasitet og evne til å mestre arbeidshverdagen. Ledere på sin side kan være redde for å stille krav og presse for mye. Derfor blir det viktig å finne en balanse mellom tilrettelegging, støtte og realistiske forventninger.

Også ved sorg kan veien tilbake til jobb bli vanskeligere jo lenger fraværet varer. Det er derfor viktig at arbeidsplassen formidler at den ansatte fortsatt er ønsket og har en betydningsfull plass i fellesskapet. Opplevelsen av å være savnet og nødvendig kan gi støtte og motivasjon i tilbakeføringen til jobb. Dersom den ansatte i stedet kjenner seg lett erstattelig, kan dette forsterke sårbarhet og usikkerhet og gjøre retur til arbeid vanskeligere.

I Ninas tilfelle ble personalansvaret hennes midlertidig overtatt av en lederkollega mens hun var helt og delvis sykemeldt. Nina fortalte at dette bidro til at hun etter hvert våget å prøve seg tilbake i arbeid. Samtidig strevde hun med tanker om at dersom hun ikke lenger kunne ivareta lederansvaret, var hun kanskje heller ikke like viktig. Lederen understreket derfor tydelig at selv om andre tok ansvar for oppgavene i en periode, var Nina fortsatt betydningsfull og ønsket tilbake.

Sorg tar tid og er ikke lineær

Mange etterlatte forteller om skuffelse når støtte uteblir, at den blir tilfeldig eller avtar for fort. Behovet for hjelp og omsorg kan være til stede i lang tid etter dødsfallet og utover det første halvåret som omgivelsene ofte forholder seg til.

For andre som står rundt går livet videre. De ønsker gjerne at ting skal bli som «normalt» igjen. Venner og familie kan trekke seg tilbake av frykt for å være for påtrengende og samtidig slite med dårlig samvittighet for å ikke ha gjort mer.

Økt kunnskap om betydningen av støtte ved tap og ved tilbakeføring til arbeid, har ført til at arbeidsgivere gradvis har tatt et større ansvar for psykososiale tiltak for kriserammede ansatte. Arbeidsgiver har gode forutsetninger for å følge opp over tid, både den som er rammet og kollegene rundt. Det kan for eksempel innebære å være oppmerksom på at merkedager, årstider og høytider kan påvirke den ansattes kapasitet og tilstedeværelse, og å ta initiativ til jevnlige samtaler om hvordan det går og spørre hva den ansatte trenger for å være på jobb.

Ett år etter datterens død fortalte Nina at støtten fra arbeidsplassen hadde vært uunnværlig. Samtidig var sorgen fortsatt en del av hverdagen. Hun ønsket ennå ikke personalansvaret tilbake. Kreftene måtte brukes annerledes nå. For ledere og kolleger er dette en viktig påminnelse: Sorg følger sjelden en tidsplan – og støtte må vare lenger enn de første ukene.

Dyregrov, K. (2008). Utfordringer ved sosial nettverksstøtte etter brå død. I K. Dyregrov og A. Dyregrov (Red.), Krisepsykologi i praksis (4. utg., s. 66-81). Fagbokforlaget.

Dyregrov, K. & Dyregrov, A. (2007). Sosial nettverksstøtte ved brå død. Hvordan kan vi hjelpe? Fagbokforlaget.

Landsforeningen uventet barnedød. (2008). Når sorgen rammer en av dine ansatte. (Brosjyre). Ansatte-i-sorg.pdf

Artikkel er publisert i HR Magasinet nr. 12-26