(Selv)bedragerne blant oss

Av Helena Svedenborg

Klump i magen. Hjertebank.

Er det nå det skjer? Er det nå de oppdager at jeg egentlig ikke kan? At jeg er en bløff?

Ser de det? Ser du det?

«Per» trer inn på kontoret. Svart dress, blått slips. Formell, men ikke stiv og pompøs. Alvorstung i blikket. Skuldrene lutet fremover. Hendene foldet. Første konsultasjon. Første time. Første møte med en psykolog.

«Hva fører deg hit?»

Det handler om noe jeg har kjent på i flere år. Som jeg tidvis har betraktet som min beste venn, men også min verste fiende. En frykt som ulmer i bakgrunnen, og er der konstant. Som har gjort det mulig å mobilisere for å jakte nye mål. Hige etter stadig mer og større. Men nå har det gått for langt. Jeg har fått en stilling hvor jeg overhodet ikke føler meg kompetent eller god nok. Jeg har nådd toppen, men samtidig bunnen. For hvert kompliment jeg får, desto verre føler jeg meg. Som en bløff. En som har narret seg opp og frem. «Fake it till you make it» fungerer ikke lenger. Jeg lurer ikke lenger på om jeg blir avslørt, men når.

«Bedragersyndromet»

«Imposter syndrom», eller bedragersyndromet på norsk, ble først beskrevet av psykologene Pauline Clance og Suzanna Imes i 1978. De definerte det som «et resultat av å prøve å leve opp til et idealisert bilde for å kompensere for usikkerhet og tvil på ens egen verdi». En form for intellektuell selvtvil der du er overbevist om at du aktivt narrer omgivelsene, konstruerer og selger inn et bilde av deg selv som kompetent og dugbar. Du har gjennom dine prestasjoner, bragder og måloppnåelser klart å få andre til å feilaktig tro at du kan noe. At du har noe å komme med.

«Syndromet» er ingen diagnose, men har blitt registrert blant høytpresterende grupper. I begynnelsen var forskningen sentrert rundt vellykkede kvinner. Senere har det vist seg at fenomenet rammer på tvers av kjønn og andre sosiodemografiske variabler. Det handler om hvordan hver og en av oss forstår oss selv og den komplekse sosiale verden vi er en del av, hvordan vi fortolker ‘de andre’ og hva som forventes av oss. Hva skal til for å opprettholde et bilde av oss selv som vellykket? Drivkraften er gjerne en opplevelse av at ens verdi er betinget av ytre prestasjon og anerkjennelse, av hva du gjør, ikke av hvem du er. På den måten vikler du deg inn i et evig prestasjonsjag, hvor du stadig må jakte nye og større mål for å opprettholde en følelse av verdi. Hvile og tilfredshet blir mangelvare, og syndromet er derfor forbundet med økt risiko for utbrenthet (Parkman, 2016).

Fenomenet må ikke forveksles med sosial angst, selv om det er noen likhetstrekk. Fellesnevneren er økt selvbevissthet/selvfokus. Men der sosial angst handler om frykten for andres blikk og evalueringer, berører bedragersyndromet en opplevelse av frykten for sitt eget. Hva finner jeg hvis jeg vender blikket innover og møter meg selv strippet for all prestasjon og ytre statussymbol?

De fleste jobber hardt for å kamuflere egen usikkerhet, og forsøker å kompensere med ytterligere prestasjoner for å opprettholde en fornemmelse av kontroll. Dette fører dem gjerne inn i en selvforsterkende syklus: Gjennom å øve mer, jobbe hardere, gyve løs på nye utfordringer, finpusse CV-en, skapes en illusjon av at det er dette som må til for at de rundt deg skal fortsette å tro at du kan; at du har noe å komme med, er verdig den tillit og det ansvar du forvalter. Du får ikke testet ut dine verstefallstanker om hva som skjer om du hopper av karusellen og senker ambisjonsnivået noen hakk. Gjennom stadig å sørge for å ha nye mål i sikte, holdes angsten midlertidig på et tålbart nivå. Det dekker over, og kamuflerer følelsen av utilstrekkelighet.

Hvorfor rammes noen?

«Bedragersyndromet» er noe de aller fleste fra tid til annen kan kjenne seg igjen i. Store navn som Michelle Obama, Tom Hanks og vår egen Kristin Skogen Lund, har gitt fenomenet et ansikt og stemme. På den måten har de bidratt til å ufarliggjøre og avmystifisere – og ikke minst, ta brodden av noe av skammen som mange sliter med.

Forskningen har pekt på personlighetstrekk som nevrotisisme (økt tilbøyelighet for engstelse og uro), perfeksjonistiske trekk og sterk målorientering som faktorer som kan gi økt risiko for «syndromet». Noen kan også vise til gjentatte barndomserfaringer av å bli målt og vurdert ut fra sine prestasjoner, fremfor den man er. Ofte er det en interaksjon mellom arv og miljø. Det handler ikke om født sånn eller blitt sånn, men om et komplekst, gjensidig samspill. De som stiller høye krav til egne prestasjoner og måloppnåelse, vil eksempelvis tendere til å søke seg til yrker og miljøer som forsterker disse egenskapene.

I vår søken etter å forstå og forklare, er det en iboende risiko at vi blir for individsentrert, for reduksjonistiske og legger alt «ansvar» på den enkelte. Men som sosiale flokkdyr, kan vi ikke studeres isolert fra den kontekst og tid vi lever i. Dette kom også til uttrykk i «Pers» historie. Han beskrev en streben etter å få «aksept» og bli sett av sine foreldre, men også indre krav han har skapt for seg selv. Med tiden har han bygd opp noen standarder for hva som kvalifiserer som «godt nok», hva det vil si å «fikse» selve livet og hva som kreves for å være vellykket. Behovet for ytre bekreftelser har ført han inn i miljøer som har forsterket og opprettholdt hans prestasjonsorienterte stil. Det å stadig klatre på karrierestigen har blitt en måte å bekrefte overfor seg selv og de rundt, at han har noe å komme med. At han kvalifiserer til en plass i fellesskapet. At han hører til.

Dysfunksjonell tenkning

Mange som strever med bedragersyndromet, forklarer egen suksess med tilfeldigheter (ytre forhold) og andres bragder som utslag av personens briljans og klokskap (indre kvaliteter). Egne nederlag skyldes manglende talent og evner (indre), andres nederlag skyldes uflaks og uheldige omstendigheter. En slik omvendt attribuering, medfører en systematisk overvurdering av andres evner, kombinert med en tilsvarende undervurdering av ens egne. Konsekvensen er at ros preller av, mens ris absorberes. «Bedrageren» setter opp ulike standarder for seg selv og andre, hvor vedkommende eliminerer muligheten for å ta til seg anerkjennelse og oppleve mestring. Man kan skryte av andre, men ikke seg selv. I tillegg etterlater det «bedrageren» med en fornemmelse av redusert kontroll, all den tid suksess skyldes utenforliggende faktorer man ikke har mulighet til å påvirke.

«Per» var overbevist om at det meste han hadde oppnådd, handlet om en solid dose flaks og tilfeldigheter. Om vennligstilte mennesker som hadde hjulpet han opp og frem, og gjort ham noen bjørnetjenester på veien. Dette etterlot ham med mye negativ, indre selvsnakk og økt slitenhet.

Hvordan forebygge og håndtere?

I møte med «bedragersyndromet» på arbeidsplassen, gjør vi klokt i å tenke både individ og system. Vi må intervenere på begge plan, og evne å se fenomenet i lys av dets samfunnskontekst. Slik signaliserer vi at dette er et delt og kollektivt ansvar. Ledere, HR og andre støttefunksjoner, får da også muligheten til å adressere problematikken på et overordnet systemnivå og et potensial til både å avdekke, forebygge og intervenere.

På individnivå er skam og skyld utakknemlige følgesvenner. Der skammen sier at du er feil, signaliserer skyld at du har feil. Kombinasjonen er ekstra tung å bære, og gir gjerne fornemmelse av å være uverdig tilliten man har fått, samtidig som man betrakter seg selv som en simpel juksemaker. Peder Kjøs (2019) skriver at noe av det viktigste er å innrømme sin egen selvopptatthet. Kanskje kan dette også utvides til å en innrømmelse overfor de rundt deg. For bare gjennom å sette ord på egen verstefallstenkning, kan man få eksponert seg for det man frykter aller mest; å miste verdi i andres øyne og å bli avslørt som en simpel bløff. For «Per» ble vendepunktet en selvavsløring overfor sin nærmeste leder:

Jeg møtte frykten, og sa det rett ut. Fortalte at jeg tidvis kjente meg som en bløff. At jeg hadde tanker om at jeg ikke var kompetent, ikke god nok. Og jeg ble møtt med alt annet enn fordømmelse og forakt. Min leder kjente seg faktisk igjen, og vi fikk en fin og forløsende samtale. Jeg kjente på en enorm frihetsfølelse, og en opplevelse av at jeg for første gang ble virkelig sett.

Psykologisk trygghet

Selvavsløring, det å gjenkjenne og sette ord på egne sårbarheter, innrømme feil og ta den mellommenneskelige risikoen dette innbefatter, er et middel på veien til økt trygghet. Psykologisk trygghet kan defineres som «en felles opplevelse av at det er trygt å ta mellommenneskelig risiko i gruppa, og at man ikke vil bli ydmyket, avvist eller straffet for å uttrykke ens meninger eller tanker» (Edmondson, 1999). I et arbeidsmiljø, vil det å utvikle og forsterke «psykologisk trygghet» være et potent virkemiddel i møte med bedragersyndromet. Gjennom aktivt å jobbe for å senke terskelen for å snakke om ting, vedkjenne seg menneskelige mangler og feiltrinn, øve på å gi og ta imot tilbakemeldinger, vil bedragersyndromet kunne miste noe av sin kraft. Den angivelige «bedrageren» kan kjenne seg trygg på at det finnes et rom hvor egne sårbarheter kan møte dagens lys, uten at risikoen for latterliggjøring og ydmykelse er til stede.

I sin nye rolle som leder med personalansvar, gjorde «Per» det til sitt prosjekt å etablere en kultur hvor det å sette ord på egne sårbarheter ble like naturlig som det å fremheve hverandres styrker. Han jobbet aktivt for å skape en delingskultur og et klima med takhøyde. Han ga bedragersyndromet et ansikt og en stemme, og etablerte dermed sin egen «eksponeringsarena» - noe han høstet mye ros for. Det å ta imot rosen, ble i seg selv en prøvelse og test. Etter hvert vokste erkjennelsen frem. Det var ikke de andre han hadde narret gjennom alle disse årene. Det var seg selv.

Tiltak på individnivå:

• Identifisere og vedkjenne seg egen verstefallstenkning, aktivt eksponere seg for egen frykt; åpne opp og dele.
• Bevisstgjøring rundt egen tenkning og årsaksforklaring på suksess og nederlag.
• I stedet for å tenke «nå blir jeg avslørt», forsøk å observere tankene og forstå dem som akkurat det – bare tanker. Gjennom å øve på å distansere deg fra tankene, kan du også løsrive deg mer fra dem.
• Jobbe med egen selvfølelse: identifisere styrker og egenskaper som ikke handler om prestasjoner.
• Nye målsetninger: tydeliggjør overfor deg selv; gjør jeg dette for å bevise noe overfor andre og meg selv, eller fordi det er av betydning og mening for meg?

Tiltak på systemnivå

• Jobbe med å utvikle og forsterke psykologisk trygghet.
• Normalisere og ufarliggjøre «bedragersyndromet»: adressere og tematisere det som noe høyst menneskelig og noe de fleste kan kjenne seg igjen i fra tid til annen. Særlig viktig i introduksjonsprogrammer/mottak av nyansatte.
• Tilrettelegge for individuell oppfølging dersom medarbeidere har behov for dette.

Artikkelen er publisert i HRmagasinet, 04-22