Problemløsningens slagside

Av Ida Erlien og Ingrid Bondkall Gjerde

Livet bombarderer oss med krevende situasjoner og relasjoner, tanker og følelser, press og forventninger – mye utenfor vår kontroll her-og-nå. Da kan veien bli kort fra nyttig problemløsning til unyttig grubling og katastrofetenking. Heldigvis finnes det gode verktøy for å trene hjernen til ikke å overtenke.

«Nils» er en dyktig mellomleder. Han har som regel god kontroll på jobb og i hverdagen for øvrig. En dag støter Nils på private belastninger – familien rammes av en krise. Han gjør sitt ytterste for å løse situasjonen ved å analysere, planlegge og vurdere problemene han og familien står overfor. Da det ikke foreligger noen umiddelbar løsning, blir han stadig mer utmattet. Han føler han kommer til kort på jobb, sover dårlig og har vansker med ikke å engasjere seg i de vonde tankene og følelsene: «Hva skal jeg gjøre for å fikse dette? Hvordan vil vi klare oss? Tenk om det ikke går?» Og ikke minst: «Hvorfor klarer jeg ikke skru av tankene? Holder jeg på å miste forstanden!?» Nils kjenner seg kvalt av tanker og følelser, og opplever at han er i ferd med å miste kontroll.

Når livet rammer oss hardt og brutalt, ønsker vi gjerne å finne en løsning så fort som mulig. Og ofte er vi rågode på nettopp det: «problemløseren» i oss blir en trygg og god følgesvenn, som geleider oss gjennom hverdagens små og store utfordringer. Men – hva gjør du når problemet ikke har noen umiddelbar løsning? Selv etter å ha tenkt på det en time eller to? Eventuelt hele natta, eller i flere uker?

Grubling og bekymring er en naturlig del av livet

Når vi rammes av kriser og utfordringer, vil tankene naturlig kretse rundt disse. Hjernen er spesialdesignet for at oppmerksomheten snevres inn mot problemene, i forsøk på å håndtere og gjenoppta kontroll over situasjonen. På den måten er grubling og bekymring helt naturlig, og sunt i passe doser. Dessuten blir vi fra barnsben av drillet til å være føre var: «Husk å ta på deg skjerf, tenk om du blir forkjøla!» Hjernen er også god på å oppdage farer, og slik forestille seg det usikre og uavklarte. I et evolusjonært perspektiv har disse evnene vært nyttige for å sikre overlevelse.

Når løsningen på problemet blir problemet i seg selv

Veien kan imidlertid være kort fra nyttig problemløsning til unyttig bekymring og katastrofetenking. Katastrofetanker som får spinne uavbrutt i hodet vårt, fører med seg en flom av negative følelser, som i neste omgang forsterker hjernens søkelys på dem. Plutselig kjenner vi oss fanget på en løpsk karusell, og det blir vanskelig å hoppe av. Problemløsningen vår ender altså opp med å bli problemet i seg selv: forsøkene på å gjenvinne kontroll øker følelsen av manglende kontroll; vi blir enda mer utrygge og vi bruker masse tid og energi vi heller kunne brukt på noe annet.

Nils var overbevist om at han ville finne en løsning på situasjonen i familien ved å tenke mye på den. Det var jo slik han vanligvis løste problemer! Men nå kunne han tenke i timevis på det samme om-og-om-igjen, uten å komme frem til en løsning. Derfor klarte han heller ikke å legge problemet fra seg, slik han vanligvis kunne. Det gikk også ut over jobben. For Nils ble det viktig å oppdage at han egentlig bare brukte sine gode evner på noe han verken kunne løse eller endre på. I dette tilfellet ble «problemløsningsverktøyet» en feilslått strategi.

Sorter mellom det du kan og ikke kan påvirke

Det finnes mange teorier for å forstå hvordan vi mennesker fungerer, hva som skaper vansker for oss og hvordan vi kan få det bedre. En av disse er metakognitiv tilnærming. Her tenker vi at det ikke bare er hendelser, vonde tanker og følelser alene som gir ubehag, men det at vi i tillegg fortsetter å vri og vende på dem. Vi kan da dele Nils’ utfordringer i to:

• Problem 1: En reell ytre belastning uten umiddelbare løsninger
• Problem 2: Den uhensiktsmessige tankekverna rundt problem 1

Vi må altså skille mellom hva vi konkret får løst og hva vi må forholde oss til som noe vi ikke får endret på akkurat nå.

Tenk deg at du har et plagsomt myggstikk (Problem 1). Stikket roper etter å bli pirket på, samtidig som det å klø trolig vil forlenge helingen og forsterke kløen (Problem 2). Sånn kan vi se for oss tankene våre også. Du har antakeligvis mer enn nok med å forholde deg til Problem 1, om du ikke også skal kave med Problem 2 – tankekverna. Løsningen er ikke nødvendigvis å tilføre enda mer tanker.

Du har et valg i møte med tankene dine

Tanker og følelser er noe som oppstår og forsvinner i sinnet hele tiden. Vi har verken tid eller kapasitet til aktivt å bearbeide alle de titusenvis av tanker som besøker hjernen hver dag. Derfor må vi bestemme oss for hvilke vi gir oppmerksomhet og når.

Problemet er bare at de tankene som forsøker å gripe fokuset vårt, gjerne er tankene som kretser rundt det uavklarte og usikre, ofte med negative følelser koblet til seg. Typisk hjernen! Overtenking er likevel ikke noe som bare skjer – det er en aktiv handling. Dermed kan vi øve på å bli mer bevisst på den første tanken som lokker oss inn i den videre tankekarusellen, og at vi har et valg i om vi hopper på.

Spør deg selv – Hva slags tenkning er jeg i nå? Hjelper det meg å tenke videre på dette akkurat nå? Bedrer det situasjonen, eller forblir den uforandret?

Er svaret nei, kan vi øve på å la tankene være i fred. Se for deg tankene dine som en masete telefonselger. Hvor mye innflytelse har du på at telefonen ringer akkurat nå? Du kan ikke styre hvilke tanker som forsøker å ringe deg. Og når du står i krevende situasjoner, vil katastrofetankene typisk ringe deg oftere. Du kan velge å besvare telefonen hver gang det ringer en katastrofetanke, og kjøre timelange samtaler. Alternativt kan du velge å la telefonen ringe, mens du retter oppmerksomheten mot det du holder på med. Forsøk å behandle det som bakgrunnsstøy.

Sett av problemløsningstid

Videre kan tiden du bruker på problemløsning begrenses til et avsatt tidspunkt på dagen. Når tankene begynner å kretse rundt problemstillingen utover dette tidsrommet, kan du øve på å la tanketelefonen ringe, men vente med å svare til det avsatte tidsrommet.

Gjennom samtaler lærte Nils å skille mellom Problem 1 – familiekrisen, og Problem 2 – overdreven bekymring som ikke ledet noen vei. Han gjenkjente når tenkingen bikket fra konstruktiv problemløsning, til destruktiv overtenking som fyrte opp under Problem 2. Han innførte et fast kvarter hver ettermiddag hvor han tillot seg å problemløse. Ellers øvde han på å la være å engasjere seg i katastrofetankene, og rette fokus utover mot det han holdt på med her-og-nå. Etter hvert som tankekverna tok mindre plass, opplevde han igjen mestring i jobb og mer krefter til håndtering av Problem 1 – familiens situasjon.

La tankene være i fred

Når vi kan skille mellom hvilke problemer vi får løst og ikke, kan vi øve på hvordan vi forholder oss til situasjonen, og til tankene og følelsene som følger med på lasset. Det er ikke et mål å «ikke tenke», men å øve på at vi har et valg i møte med tankene – og at vi videre kan begrense intensiteten og varigheten av dem. Når tankene får lov til å være i fred, kan vi erfare at sinnet har en fantastisk kraft til å regulere seg selv. Akkurat som såret etter myggstikket: det heles og gror, også når du ikke er det bevisst. Kanskje vil du merke at du får mer overskudd også?

Artikkelen ble opprinnelig publisert i HRmagasinet, 08-21