Sånn passe ryddig eller passe rotete?

Av Marianne Torsnes

I fjor kom boka «The life-changing magic of tidying up» ut. Boka, som er skrevet av japanske Marie Kondo, har blitt en internasjonal bestselger. En bok om rydding - en bestselger?! En bok med ordene rydding og magi i samme tittel – en salgssuksess?!

Strengt tatt er jo rydding bare det å flytte ting fra et sted til et annet. I store eller små hauger, inn og ut av skuffer, hyller og skap. Noen ting flyttes kort - ned i skuffen med den, mens andre ting flyttes langt – få den ned i kjelleren eller stapp den inn i boden. Rydding er tilsynelatende såre enkelt, og kun et spørsmål om tidsbruk og systematikk. Men rydding handler åpenbart om mer enn «tingflytting». Vi strever med å få det, og ikke minst holde det, ryddig nok. På underlig og uforklarlig vis havner tingene her og der, hit og dit. Igjen og igjen.

Ro i rommet, ro i hodet. Eller?

Et tankeeksperiment kan være å se for seg hvordan hverdagen ville vært dersom alt, på magisk vis, alltid bare lå akkurat der det skulle. På plassen sin. Og hverken du, eller noen andre, behøvde å rydde det inn eller ut. Ganske mye tid spart. Ganske mye energi spart.

For mange er det lettere å falle til ro når omgivelsene er rolige. De forteller at ting som ligger og tårner seg opp, forstyrrer. Det er som om rotet kommer i veien, og gjør det vanskeligere å lande, vanskeligere å tenke klart. Disse vil gjerne kjenne seg igjen i formuleringen «declutter your space, declutter your mind».

Den gode opplevelsen ved å ha det ryddig smitter over på andre områder i livet. Dette kan være overskudd til å treffe og invitere venner og familie, eller det kan være tid og energi til trening eller andre aktiviteter. For når rotet når et visst nivå, er det ikke selve rotet som er viktig lenger, men den effekten det har på deg som lever med det.

Marie Kondo, hun med den magiske ryddeboka, er en profesjonell rydder. Hun drar hjem til folk og hjelper dem med å få ting på stell. Men, skriver hun, hun rydder ikke for folk. For man må gjøre det selv, og derigjennom få et forhold til hvordan man vil ha hjemmet sitt. Hvis ikke vil man snart falle tilbake i gamle mønstre. Ifølge Kondo må man starte med å rydde ut, kvitte seg med ting som egentlige er overflødige. Gi bort, resirkulere eller kast. Og hun mener man må gjøre det grundig. Så grundig at du bare beholder de tingene som virkelig betyr noe for deg, eller som du virkelig trenger.

Forskjellen skal bli så markant og merkbar at du ikke vil falle tilbake til gamle vaner. Kondos erfaring er at færre ting gjør det mye lettere å holde orden. Og kanskje viktigere er den psykologiske effekten hun er opptatt av, at hjemmet gjennom dette blir en roligere base som frigjør tid og overskudd til andre ting i livet enn rydding.

Men jeg lever godt med rot...

Vi mennesker er som kjent ganske forskjellige, også når det gjelder hvor ryddig vi har det. Og hvor ryddig vi liker å ha det. Noen trives best med å ha det litt, eller ganske så rotete. Kanskje synes man det blir for stramt og upersonlig om det ikke ligger litt greier her og der. Noen opplever også at de blir mer kreative når det er litt uorden og rot i omgivelsene.

I en gruppe, enten det er i en familie eller et team som sitter i åpent landskap, er det sjelden standarden for hva som er passe ryddig, er nøyaktig lik. Oftere er det vel heller slik at noen kompromisser må inngås. Noen må anstrenge seg for å «overse» andres rot, mens andre må anstrenge seg for opprettholde et nivå av orden som er til å leve med for resten av gjengen.

Stuffocation

James Wallman ga nylig ut boka med den talende tittelen Stuffocation. Ny-ordet er en blanding av ordene stuff og suffocation, og antyder vel at vi «kveles» av for mange ting i den vestlige verden. I boka skriver han om hvordan mange har for mye greier - klær man ikke bruker, utstyr som bare lagres og leker som ikke blir lekt med. Men det å ha “alt” i stappfulle hjem gjør oss ikke lykkeligere, ifølge Wallman. Han referer til tverrfaglige forskningsmiljøer som blant annet ser på sammenhengen mellom materialisme og jakten på flere ting, og hvordan vi har det.

Her er det viktig si at det å ha for mange ting er et problem for de som har mye. Et skikkelig luksusproblem, rett og slett. Som Wallman selv sier: «Stuffocation er et fantastisk problem, å ha for lite er et forferdelig problem». Men når du først har fått det du trenger og gjerne litt til, er det ikke nødvendigvis slik at man blir lykkeligere av å ville ha mer og mer.

Innen positiv psykologi har man forsket på sammenhengen mellom lykkefølelse og hva vi bruker vår tid og våre penger på. Her scorer opplevelser, å gjøre ting du liker sammen med folk du liker, eller alene om du foretrekker det, høyt. Skal du investere i egen lykkefølelse, får du altså mer igjen for hver krone hvis du bruker dem på opplevelser, fremfor ting.

I tråd med denne forskningen skriver Wallman om en etter sigende økende trend, der “experientialism” erstatter materialismen. Han forteller om innovatører som snur ryggen til materialismen og vender seg mot liv der de finner mer mening, og andre måter å uttrykke identitet og status på, enn gjennom hvilke ting de omgir seg med. Overflødige ting erstattes av opplevelser.

Wallman oppsummerer med tre enkle steg:

• Steg 1: Kvitt deg med ting du ikke trenger og som bare fyller opp (destuffocate).
• Steg 2: Motstå fristelsen til å fylle opp skap og skuffer igjen (restuffocate).
• Steg 3: Fyll livet med gode opplevelser, og bruk tid og penger på dette, heller enn ting.

For mange ting?

Kan du huske hvordan det kjentes sist gang du kastet et lass med utslitte og ødelagte ting på fyllinga? Eller ga bort klær og sportsutstyr til arving eller til Fretex? Eller leverte kassevis med bøker og ting og tang til det trivelige loppemarkedet der du bor? Hvordan føltes det – var det tungt eller var det lett? Mange har nok kjent på følelsen av letthet. At det å få ut ting man ikke lenger bruker, gir luft og rom. Ikke bare fysisk, men også følelsesmessig. At det blir lettere « å puste». Litt som De Lillos synger: Kast alle papirene, det er så befriende!

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Personal og Ledelse 06-15