- Ikke lat som du ikke ser

Av Karianne Petersen

- Vi er så redde for å trå folk for nær, men det er når vi slutter å spørre, at det blir farlig. De færreste av oss begynner bare å snakke om det som er vanskelig helt av oss selv, påpeker Ruth Lindefjeld. Før hun kom til oss i Moment, jobbet Ruth som leder ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP) ved Oslo Universitetssykehus. Nå har hun bidratt med et kapittel i boken ‘Spiseforstyrrelser Forståelse og behandling En håndbok’ som utkommer på Fagbokforlaget i disse dager. Boken er tenkt som et hjelpemiddel for alle som forholder seg til mennesker med spiseproblematikk, både pårørende og fagpersoner.

Ifølge Ruth finner vi spiseforstyrrelser i alle lag av befolkningen – uavhengig av sosial status, økonomiske ressurser eller utdannelse.

- Det er ganske vanlig å regulere følelser med mat. Vi prøver å få kontroll på det som oppleves som vanskelig ved å ta kontroll over hva vi spiser. Det betyr ikke nødvendigvis at man har en spiseforstyrrelse, det finnes mange grader av dette. Jeg tror likevel at mange kan kjenne seg igjen i at når noe på jobb eller privat blir krevende, så kan en løsning være å kompensere med å spise for mye eller for lite, sier Ruth.

Spiseproblematikk er følgelig også et tema som psykologene våre jevnlig møter i veiledningssamtaler.

- Ofte har de som sliter med spiseproblematikk, mottatt velmente råd fra sine omgivelser om å begynne å spise. Dessverre er dette et dårlig råd til en som strever med mat. Den det gjelder, kan føle seg misforstått. Det handler jo egentlig ikke om mat, men om at vedkommende ikke har det bra. Det aller viktigste du som leder eller kollega kan gjøre, er å snakke med og motivere den som trenger det, til å søke hjelp, sier Ruth.