Av Rolv Mohn

Kari har vært lærer i barneskolen i ti år. Hun blir inspirert av skolens mål og arbeidsformer og setter seg egne mål i klasserommet i tråd med disse. Hun knytter sterke bånd med barn, foreldre og kolleger slik at de etablerer en effektiv og hyggelig skolehverdag sammen. Hun nyter stor tillit fra barna, foreldre, skoleledelsen og kolleger - og trives veldig godt.

På de aller fleste arbeidssteder vil vi heldigvis finne flere som Kari. Noen steder preges hele kulturen, og derigjennom omtrent alle i kollegafellesskapet, av en «Kari»-opplevelse og -holdning til arbeidet.

Hva er det med Kari? Og hva er det med arbeidsplasser som får et «Kari»-preg?

For er det ikke krise i skolen? Vi leser om at lærere slutter i jobben fordi de opplever overstyring, møter og rapporteringskrav. Hva med alle de ville guttene som bråker? Alle barna som strever psykisk? Og samtidig - lærernes status og lønn for strevet, er ikke slik den engang var.

Kari opplever lærerrollen som krevende, men hun synes hun har fått dreis på jobben. Hun er skikkelig stolt av å være lærer, kjenner seg ofte både flink og fri. Når det gjelder «overstyring fra myndighetene», så plukker hun ut de delene av læreplanen som hun blir særlig engasjert av, og fremst av disse: Skolens betydning for de mest sårbare barna.

Jakter på gode løsninger

Etter å ha lest boka «Selvledelse. Teori, forskning og praksis», redigert av Lars Glasø og Geir Thompson (Gyldendal, 2019), kan jeg tenke at Kari er skikkelig god på å lede seg selv. I innledningen av boka definerer Glasø og Thompson selvledelse som en «…kontinuerlig oppmerksomhet på egne arbeidsmetoder for å kunne arbeide mer selvstendig samt å utvikle en produktiv tankemåte for å kunne mestre arbeidslivets forventninger til effektiv arbeidsinnsats.». Begrepet selvledelse inneholder her to kjerneaktiviteter:

• Oppmerksomhet på arbeidsmetoder som går i retning av selvstendighet (også i det å etablere fruktbare samarbeid, skriver forfatterne)
• Produktivt tankesett for å mestre forventninger om effektivitet

Det er lett å kjenne igjen Kari i begge disse punktene. For Kari går det sport i det å arbeide hurtig, og i det å ha det hyggelig og gøy sammen med andre. Helt siden hun hadde sommerjobb på ulike serveringssteder i ungdoms- og studietid, har hun lagt merke til at hun tar ting raskt, og finner løsninger som gjør at de blir mer produktive sammen. Selv om hun ikke formelt sett har vært leder, har hun kommet med løsninger som andre har kopiert og som er blitt en standard på arbeidsstedet. Hun liker den kreative prosessen det er å finne gode løsninger, enten det er knyttet til å betjene gjester, få et kjøkken til å fungere godt, eller lede og utvikle et klassemiljø på skolen.

Når jeg snakker med Kari, er det tre ting hun selv trekker fram som forklaringer på hvorfor hun får til jobbrollen sin:

• Rollemodell. Hun hadde en god lærer på barneskolen, Christian. Når noe er krevende, spør hun seg: Hva ville Christian gjort? Hun kan også tenke på gode kolleger: Hva ville de gjort? Eller spørre disse direkte om råd. Både Christian, og ganske mange kolleger, blir som gode støttespillere for å få hverdagen til å gå opp. Hun blir varm om hjertet av å tenke på hvor heldig hun er som har slike kilder til inspirasjon.
• Verdier. Hun opplever å få jobbe i tråd med verdiene sine. Kari har et samfunnsengasjement som får spille seg ut i lærerrollen. Det å i hverdagen kunne få kjempe for det gode: At alle elever skal bli sett og få utvikle seg. At alle skal få høre til. At hun kan være med å bygge neste generasjon voksne. Dette er verdier som gjør Kari stolt, og - når hun tenker på det - er dypt tilfredsstillende for henne.
• Nysgjerrig. Det å få møte så mange unike barn, kolleger og foreldre gjør at hun aldri føler seg utlært. Selv om hun føler seg tryggere nå, enn for ti år siden – da hun var fersk i rollen, må hun lære noe nytt i møte med hver eneste elev, og hver klasse. Det gjør at hun hele tiden kjenner at hun utvikler seg. Og det synes Kari er spennende.

Lærerrollen er nok en jobbrolle som alltid har satt høye krav til selvledelse. Men vi ser at stadig flere arbeidsplasser får krav på seg som likner lærerrollen. Som arbeidstaker skal du kunne samarbeide, presentere muntlig og gjennom tekst, organisere og lede. Flere og flere blir gitt et stort ansvar i formingen av eget arbeid og samarbeid. Når Moment bistår arbeidsplasser med leder- og medarbeiderutviklingsarbeid, ser vi at det å gi ledere og medarbeidere økt kompetanse i selvledelse står høyt i kurs.

Begrepets skyggesider

Begrepet selvledelse kan ha et tilsynelatende demokratisk, eller kanskje anarkistisk, preg. Alle er like – alle leder seg selv. Det kan høres så forlokkende ut, men hva med dem som trenger litt eller mye tilrettelegging? På samme måte som elever er ulike i en klasse, vil arbeidstakere være ulike. Er selvledelse bare et annet ord på dem som er flinke og greie på jobb? De som har fiksa det. Mens de som strever i jobben ikke er gode «selvledere», og må utvikle seg gjennom å øve på effektiv arbeidsmetodikk og sunne tankesett. Og kanskje må de veiledes ut av arbeidsforholdet, eller de slutter i skam, fordi de ikke tilfredsstiller kravene til selvstendighet og selvledelse. I verste fall vil dette øke graden av utstøting av arbeidslivet og gi sterke tapsopplevelser for dem som ikke fikser å lede seg selv i takt med tidens krav.

Framveksten av begrepet selvledelse kan være et uttrykk for skyggesidene ved en for individualistisk kultur. Man er sin egen lykkes smed: Får du ikke til å lede deg selv, er det deg det er noe galt med. Da er det fristende å spørre: Hva med systemene på arbeidsplassen? Hva slags opplæring tilbys, hvordan fases man inn i jobben som ny? Hvilke støttesystemer har arbeidsplassen for læring og utvikling over tid? Og hvis vi går til Karis skole; Hvordan spiller skoleledelsen opp under Karis lærergjerning? Holder de seg bare unna og lar «Kari-magien» få utfolde seg? Kanskje de har bygget en god lærings-, støtte- og veiledningskultur på jobb, kanskje har skoleledelsen jobbet særlig bra med elev- og foreldresamarbeid, som indirekte letter Karis hverdag? Begrepet selvledelse kan kamuflere både system- og lederansvar.

«Jeg kan ikke starte dagen med å fokusere på alt», sier assisterende pandemi-leder Espen Nakstad i et nylig intervju i HRmagasinet. Når jeg leser intervjuet, tenker jeg at noe av det vakreste med begrepet selvledelse er slike enkle, sunne rettesnorer som gjør at en «tar en ting av gangen» og «bare setter i gang» som motgift mot utsettelser, bekymring, grubling og usikkerhet som mange av oss blir hemmet av i jobb. Men også her er vi forskjellige. Personlighetsmessig er vi ulikt disponert, og oppvekstene våre har gitt oss ulike erfaringer og vaner. Hvis oppmerksomhet rundt selvledelse fører til at flere får mulighet til å utvikle seg, bli tryggere og mer handlekraftige, så gjør begrepet oss en tjeneste. Blir det en diagnose, en merkelapp på noe flinke folk er, mens andre ikke er og neppe kommer til å få til, bringer det oss motsatt vei.

Selvledelse. Teori, forskning og praksis. Lars Glasø og Geir Thompson red. Gyldendal (2019), er brukt som inspirasjon til denne artikkelen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i HRmagasinet, 07-21