Fjerndiagnostisering av ledere

Fjerndiagnostisering av ledere

Av Rolv Mohn

Det er ikke lenge siden Donald Trump feiret ett år i rollen som «verdens mektigste mann». Helt siden han kastet seg inn i valgkampen har debatten gått om han er mentalt skikket for en slik jobb. Kritikere av Trump har, med psykiatere og psykologer i ryggen, ment han er sykelig selvopptatt, fullstendig uberegnelig, har unormale humørsvingninger, snøvler på dementes vis, er først og fremst hensynsløs og setter verden i stor fare med sin måte å fylle rollen på. Det fryktes for at endetiden er nær. Og så drar vår Erna på presidentbesøk nå i januar og forteller etterpå at han er «en normal mann». En norsk statsleder som besøker verdens mektigste leder har aldri måttet gi den type beskrivelse før. Forsikrer hun oss om at USAs leder er «normal» og ikke gal? Det må jo bety at han virkelig er gal? Eller ville Erna gi litt balanse til de ensidige diagnostiske beskrivelsene?

På alle samfunnets arenaer, både arbeidsliv, skoleverket, familien – og ikke minst i politikken, sitter mentaldiagnosene løst om dagen. Gjennom media får vi anledning til den frydefulle aktiviteten: «test om sjefen er psykopat», eller om nåværende eller (aller helst) tidligere partner hører hjemme i en av kategoriene av sykelig personlighetsforstyrrelse, har humørsvingninger i retning av bipolar lidelse eller opptrer rigid og asosial i autismespekteret.

I arbeidslivet får ansatte gjennom jevnlige medarbeiderundersøkelser anledning til å karakterisere ledere gjennom standardiserte spørsmål og åpne tekstfelt. Som oftest fra et anonymt ståsted. Mange får sitt pass påskrevet, rett som det er i mentaldiagnosenes format.

Diagnosene innen psykisk helsefeltet er kompliserte størrelser. Rettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012 der ekspertenes syn sto mot hverandre i retten viste dette med all tydelighet. Diagnosene er under stadig revisjon og både presisjonsnivå og nytteverdi diskuteres. De er i hovedsak utviklet for å brukes i situasjoner der en yter helsehjelp. Da blir det etisk svært vanskelig når diagnoser brukes som leketøy i media («test om sjefen er psykopat»), som våpen i maktkamper på arbeidsplassen og i samfunnsdebatten. Enda verre blir det når helsepersonell som psykiatere og psykologer bruker sin helsefaglige autoritet til å diagnostisere ledere og offentlige personer – langt utenfor situasjoner der de er satt til å yte helsehjelp. I helsetjenesten er pasientene beskyttet av pasientrettigheter og helsepersonells taushetsplikt – i pressen og på sosiale medier er lederen tilnærmet ubeskyttet. Profesjonsforeningene for psykologer og psykiatere har advart sterkt mot denne praksisen, noe utøverne i varierende grad ser ut til å rette seg etter.

Kulturen gir oss et mer og mer diagnostiserende språk – kanskje det følger med økt innsikt i psykologi, psykisk helse og personlighet? Hvilke gevinster kan det gi når virksomheter skal rekruttere, utvikle og eventuelt avvikle sine ledere?

Lederrekruttering handler om å velge, med lavest mulig risiko og høyest mulig presisjon, de rette. Da er det avgjørende å forsøke å skjønne kvaliteter ved lederen som skal rekrutteres. Er dette en person som vil kunne lede? Som vil kunne omgås kolleger på en vennlig, ydmyk og inkluderende måte – som samtidig er tydelig, resultat- og retningssterk? Det skal ikke brukes diagnostiske verktøy, men det er legitimt med screeningverktøy og grundig referansesjekk for å redusere risiko for å ansette feil.

Diagnoseforståelse kan også være nyttig når en er blitt utsatt for en leders grenseløse, skadelige atferd og brudd på spillereglene i arbeidslivet. Hva er det med lederens personlighet som får den til å gjøre skade? Hva er det jeg ble utsatt for nå? Kunnskap om det som hendte kan gi nyttig innsikt og kontroll, og kan være en viktig del av det å komme til hektene igjen etter å ha blitt utsatt for voldsomheter i arbeidslivet. Ikke minst for å plassere ansvaret der det hører hjemme, hos den som har voldet skade. Offeret kan av og til kjenne skyld og ansvar for det å ha blitt utsatt for skadelig oppførsel.

Vi mennesker har en helt spesiell evne til å sette fenomener raskt i bås. Vi snevrer inn bildet heller enn å reflektere og forstå bredt og nyansert. Forskerne Tversky og Kahnemann har beskrevet dette som et «tenke-raskt»-system som gjør at vi styrer etter tankemessige snarveier. Vi er fordomsmaskiner: En leder opptrer med en direkte stil som kjennes hensynsløs ut, altså er han det, og jeg begynner automatisk å fylle ut bildet av ham som en trussel for meg og arbeidsstedet.

Denne «tenke-raskt»-tilbøyeligheten vi mennesker har i tankesettet vårt, gjør diagnose-kulturen svært farlig. En giftig miks mellom vårt talent til å raskt konstruere fordommer og diagnostiske kriterier som vi kjapt kan putte på folk vi reagerer negativt på. Vi ser to typiske tankefeil som rammer arbeidslivet:

Feil 1: Vi peker på personen, ikke situasjonen. Lederens opptreden blir sett i lys av henne som person, ikke den situasjonen hun står i. En tydelig og resultatorientert kvinnelig leder – som leder ut fra det situasjonen krever av henne, blir diskreditert og diagnostisert som en kald, hensynsløs bitch. Her kan også myten om kvinnelige ledere slå gjennom. Kvinner som kommer i lederposisjon er ikke ekte, varme, snille kvinner - men kalde, ufølsomme og farlige.

Feil 2: Vi ser den andres negative bidrag, ikke vårt eget. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? er Jesus sitert på. Vi vil ofte blåse opp lederens skarpe uttalelse, til og med gi den en enda skarpere tone i vårt eget minne. Samtidig vil vi redusere eller glemme vårt eget bidrag i situasjonen. Var du utydelig eller uforberedt da du møtte lederen? Slang du med leppa? Var det derfor hun utfordret deg i møtet?

Mange ser en ny Hitler i Trump. En hensynsløs bølle som er alt for effektiv i å skaffe seg makt. En som kommer til å bruke makt for å gjennomføre store ødeleggelser. Skulle historien vise at disse har rett, vil Ernas fortelling om «normale» Trump være en del av tragedien. Hvorfor fikk ingen stoppet mannen? Hvorfor koseprate og le med en som åpenbart ødelegger, en som går mot Paris-avtalen? I etterkant av statsministerens besøk, skrev psykiater Karterud i Aftenposten at Utenriksdepartementet nå måtte gå på kurs i personlighetsforstyrrelser.

Eller var det Erna Solberg, Donald Trump og diplomatiets evne til «tenke-sakte» som slo gjennom? Norgesbesøket var et hvileskjær i den løpende, kortsiktige maktkampen politikkens hverdag må være for begge. Besøket ble kanskje en anledning til å tenke og utveksle lengre, roligere og fredsommelige tanker. Ikke rart begge så på det som et godt besøk og at Trump ønsket seg masseinnvandring fra gode nordmenn. En slags positiv fjerdiagnostisering av 5 millioner mennesker.

(Artikkelen er opprinnelig publisert i Personal og Ledelse).